Byggenotater

The Circus Found Its Poster

For a while, the website was still presenting FleaWinder like the old desktop strip: a row of acts above a taskbar, powered by everyday input. That is true history, and I am fond of it. But it is no longer the clearest picture of what the project is becoming.

The current build begins with a small illustrated place: a ring, workshops, paths, quiet corners, and room for another flea. That shift sounds cosmetic, but it changes the promise. The founding eight are not a fixed product catalogue. They are the people who welcome you into a world that can make room for someone new.

I brought the actual iPhone and Apple TV art onto the site rather than inventing a separate marketing look. The living grounds map and the habitats are game art. They show the version of FleaWinder I want to keep building: tactile, a little secret, warm at the edges, and large enough for a small history without pretending to be an empire.

This also clarified the release story. The next public chapter is the Apple circus on iPhone, iPad, and Apple TV. Windows Classic and macOS remain free little archives of where the show started while the next desktop edition takes its time. The website should make that future visible at a glance.

A Flea Needs a Room

Creating a flea was never meant to stop at choosing an act, a color, and a hat. A character becomes easier to care about when they have somewhere to go after the applause. That is why the habitat work became a real system instead of a single decorative screen.

Habitats now keep their own state and daily rhythm. A flea can settle into a corner, collect the small objects that make it feel used, and carry that sense of place back into the larger circus. The important design question was not which furniture could be unlocked. It was what makes a place feel like it belongs to someone.

The next step connected those rooms to the world itself. A habitat is not a menu tab in costume: it can point outward to a destination, a route, a visitor, or a reason to return. That gives a created flea a life adjacent to the stage rather than treating it as a replacement skin for one of the founders.

The art helped set the tone. Blanket forts, mossy folds, paper ledges, lamps, thread, cups of tea: each is deliberately flea-sized. The circus should feel like a place you lean toward, not a dashboard you manage.

A Map Is Not a Menu

The Living Route began with a refusal: I did not want to add a World tab that was only another list of systems. If the circus was going to have places, those places needed to suggest distance, weather, routine, and the possibility that something had happened there before you opened the screen.

So the world became a route. The ring, workshop, archive, commons, and quiet corners sit in relation to one another. A player can follow an open question, visit a familiar place, or discover that a route has become meaningful because the same people keep passing through it.

That relationship is why the map matters more than a set of destination buttons. A path can acquire a story. A place can become known for a particular rehearsal, a borrowed prop, a late-night conversation, or a recurring bit of weather. The world starts to feel particular without demanding a quest log.

It is also a useful boundary for the whole project. FleaWinder should offer threads, not chores. A route is an invitation to notice what changed, not an obligation to clear every marker before bedtime.

What the Daily Flea Is For

A living circus needs a way to remember public life without turning every private moment into content. That was the reason for the Daily Flea: not a feed, not a notification machine, but a tiny newsroom with reporters, sources, corrections, letters, archives, and enough editorial judgment to leave some things alone.

The newsroom work gave the paper a rhythm. A public consequence can earn a follow-up. A reporter can have a beat and a method. A correction can matter. Repeated events can become the sort of local story that gets retold differently by different people. Those details are small, but they let the circus develop a public memory instead of a pile of disconnected headlines.

At the same time, the performers gained a different kind of history: legacy. A flea can teach, retire, leave behind a technique, or remain important after it no longer holds the center of the ring. That is the opposite of collection-game logic. The point is not to maximize a roster; it is to make influence visible after a moment has passed.

The rule I keep returning to is simple: private scenes stay private unless someone inside the world makes them public. The paper is there to witness the circus, not to expose it.

Keeping a Spatial Circus Small

Putting a circus in a room creates an obvious temptation: make it huge. The better answer for FleaWinder was the opposite. The spatial stage works when it feels like a tiny performance has quietly arrived on a table, a shelf, or a clear patch of floor - something you approach rather than something that takes over the room.

The practical work was all about making that feeling dependable. The stage has to find surfaces, place the acts with enough room to read, respect the difference between devices, and fall back gracefully when a room cannot offer every kind of depth information. The technology is only useful if the performer still feels like the same performer.

That became the visual test: Nova should still read as Nova on a small wire, and Bugg should still be Bugg when the ramp is a few inches long. The goal is continuity of character and gesture, not a technical demo with circus wallpaper.

Spatial play is one more way to be near the troupe. It is not a separate game, a new economy, or a reason to make the player perform for the app. The circus stays flea-sized on purpose.

How the fleas learned to sound more like themselves

This month I spent time on a quieter kind of magic: helping each flea feel more like a tiny performer with a point of view. The goal was not to make the circus louder or more complicated. It was to make the moments between tricks feel warmer, more specific, and less repetitive.

The new voice work gives each flea a clearer rhythm. Pip can be proud without becoming stiff, Nova can notice details without turning into a lecture, and Bugg can keep that bright daredevil spark even when the app is simply idling on a desk.

I also tightened the way seasonal flavor shows up. A spring session should not feel exactly like an autumn one, and a late-night wind should have a slightly different mood than a midday check-in. Those shifts are small on purpose. FleaWinder works best when it feels alive without demanding attention.

The important part is consistency. The same troupe should feel familiar on iPhone, Apple TV, Mac, watch, widgets, and the spatial circus. When a flea becomes more expressive in one place, the rest of the surfaces need to catch up so the project still feels like one world.

That is the thread I keep coming back to: tiny, readable, characterful moments that travel everywhere. The fleas are still small. The circus is still gentle. But they have a little more presence now, and that makes the whole thing feel more cared for.

Trekk opp loppene fra hvor som helst på iOS

FleaWinder har nå et tilpasset iOS-tastatur. Installer det én gang, og alle apper du skriver i — Meldinger, Notater, Safari, overalt — trekker stille opp sirkuset i bakgrunnen. Hvert tiende tastetrykk sender et energiutbrudd tilbake til hovedappen. Loppene bryr seg ikke om hvor inputen kommer fra; de vil bare bli trukket opp.

Tastaturet i seg selv er sirkustema: mørke varmbrune taster, gullaksenter på spesialtastene og en liten energilinje øverst som fylles opp mens du skriver. Den skifter fra rød til gull til grønn etter hvert som tastetrykktelleren stiger. Det er en liten loppe-emoji ved siden av og en live-teller slik at du kan se nøyaktig hvor mye du har trukket opp denne økten.

Den vanskeligste delen var datadeling. iOS-tastaturutvidelser kjører i sin egen sandkasseprosess — de kan ikke snakke direkte med hovedappen. Løsningen er App Groups: en delt UserDefaults-beholder som både tastaturet og appen kan lese og skrive til. Tastaturet samler vindpoeng og legger dem i den delte beholderen; appen plukker dem opp ved gjenopptakelse. Vi migrerte de eksisterende Siri Shortcuts og widget-intents til samme delte beholder underveis, slik at alt nå strømmer gjennom étt rør.

For å aktivere det: Innstillinger, Generelt, Tastatur, Tastaturer, Legg til nytt tastatur, FleaWinder Circus. Det ber ikke om Åpen tilgang — ingen nettverk, ingen data forlater enheten din. Bare tastetrykk som driver lopper.

Sirkuset på små skjermer

FleaWinder ble designet for en bred, tynn stripe over oppgavelinjen — komfortabelt i liggende format. Telefoner er i stående format. Å få sirkuset til å fungere på små skjermer betydde å tenke nytt om oppsettet uten å miste det som gjør det levende.

The embeddable widget flips to a tall canvas on mobile, stacking the acts vertically instead of spreading them across a ribbon. Anyone dropping FleaWinder into their own site gets a layout that adapts automatically. Four theme presets (dark, light, warm, cool) and a scale parameter let it blend with whatever surrounds it.

Den større utfordringen var lesbarhet. På en telefonskjerm er lopper tegnet i skrivebordsstørrelse bare prikker. Vi la til et zoom-trinn som skalerer opp loppekroppene slik at kostymene, uttrykkene og tilbehøret deres faktisk er synlig — Pips pannebånd, Rex' hjelm, Blazes lille krone. Personlighetsdetaljene som alltid var der, kan plutselig leses på en armlengdes avstand.

Resten av mobilombyggingen var mindre glamorøst men like viktig: berøringsvennlige trykkmål, bedre skriftstørrelse-skalering, responsiv avstand gjennom hele markedsføringssiden. Ingenting revolusjonerende — bare å sørge for at sirkuset ser riktig ut uansett hvor du finner det.

Kostymer, årstider og en sirkusdirektør

Denne uken handlet om visuell dybde. Hver loppe i kolonien bærer nå et unikt kostyme — Nova har en parasoll på stramme linen, Rex bærer hjelm i kanonen, Blaze får en krone til ildspruternummeret. Små detaljer, men de gir hver artist en identitet du kan se med det samme.

Selve scenen endrer seg med kalenderen. Et sesongbasert partikkelsystem drysser snø om vinteren, kirsebærblomster om våren, ildfluer om sommeren og flagrende blader om høsten. Det finnes også en subtil dag/natt-fargetone knyttet til klokken din i den virkelige verden — stripen varmes opp i den gylne timen og dimmes etter mørkets frembrudd, med klarere stjerner på nattehimmelen.

Det største tilskuddet er sirkusdirektøren — en spesiell loppe med flosshatt som vandrer mellom numrene og inspiserer showet. Han opptrer ikke; han overvåker. Å få patruljeruten hans riktig betydde å time turene hans slik at han ankommer akkurat idet en nummerovergang er ferdig, noe som gir hele sirkuset en følelse av koreografi det ikke hadde før.

Under panseret driver et komplett temasystem nå alt dette. Åtte fargepaletter pluss en auto-sesongmodus som velger den riktige basert på måneden. Hver farge i hvert nummer og UI-element henter fra det aktive temaet, slik at byttet føles sømløst i stedet for påklistret.

v1.1.0: To nye nummer

Versjon 1.1.0 legger til sjonglernummeret og ildspruteren i programmet, og bringer totalen til syv live sirkusnummer. Begge kjører på det samme energisystemet som driver resten av showet — tastetrykkene, musebevegelsene og klikkene dine.

Sjongløren følger flere baller i ekte parabolske buer. Antallet skalerer med energi: to eller tre ved tomgang, opptil seks ved full effekt, med bak-ryggen-fangster når publikum går av skaftet. Å få timingen riktig krevde at vi frikoblet fasene til hver ball slik at de ikke klumper seg sammen.

Ildspruteren bruker det eksisterende partikkelsystemet, men med en ny varmeskimmer-effekt. Flammelengden vokser med energi, og klikk produserer bonusutbrudd. Den vanskeligste delen var fargeblanding — en jevn overgang fra dyp rød ved basen til lys gul ved tuppen uten at det ser stripete ut.

Begge numrene passer inn i det eksisterende rotasjonssystemet, så du vil se dem byttes inn og ut sammen med de opprinnelige fem. Hvis du vil feste en favoritt, lar Innstillinger-panelet deg nå slå individuelle nummer av og på.

Historien bak historiesiden

FleaWinders historieside dokumenterer over fire hundre år med ekte loppesirkus — fra Robert Hookes mikroskoptegninger i 1665 til Oktoberfest-utøverne som fortsatt jobber i dag. Å skrive den innebar å lese viktorianske plakater, digitaliserte avisutklipp og et overraskende antall akademiske artikler om entomologisk underholdning.

Den vanskeligste delen var å bestemme hva som skulle utelates. Louis Bertolotto alene kunne fylt en bok (og det gjorde han — flere, faktisk). Kompromisset ble en tidslinje som treffer de viktigste punktene og et sett med utvidbare seksjoner for alle som vil grave dypere.

Siden bruker store forbokstaver, dekorative skillelinjer og en seriff-skrifttype for å gjenspeile avisene og plakatene den beskriver. Hver seksjon er kollapset som standard så leseren ikke overveldes, men det første avsnittet er alltid synlig med en stor forbokstav for å trekke deg inn.

All tekst er tilgjengelig på engelsk, spansk og tysk. Oversettelsesprosessen avdekket noe fascinerende lokal historie — tyske Flohzirkus-tradisjoner på Oktoberfest, for eksempel, har sin egen linje adskilt fra London- og New York-scenene.

Hvorfor jeg bygde FleaWinder

Jeg ville ha noe som fikk datamaskinen til å føles levende — ikke på en distraherende måte, men som en stille følgesvenn som reagerer på tilstedeværelsen din. De fleste skjermsparere aktiveres når du går; FleaWinder aktiveres når du kommer.

Ideen var enkel: ta all den ubrukte inndataen operativsystemet ignorerer — rytmen i tastingen din, hastigheten på musen, kadensen i klikkene dine — og mat den til en tropp av animerte sirkuslopper. Jo mer du jobber, desto mer lever showet opp.

Å bygge det som et gjennomsiktig overlegg over oppgavelinjen viste seg å være den rette begrensningen. Det er alltid synlig, men aldri i veien. Du samhandler ikke med det direkte; du bare jobber, og det reagerer. Den tekniske utfordringen var å gjøre det virkelig gjennomklikkbart slik at det aldri stjeler fokus.

FleaWinder er et kjærlighetsbrev til det viktorianske loppesirkuset — en ekte, århundregammel kunstform der urmakere temmet ekte lopper til å trekke miniatyrvogner og gå på line. Historiesiden forteller hele den historien.